Personlig refleksjon om barn,
unge og medieforskning:
Forsømt forskningsfelt trenger revitalisering og nye ressurser
Medieforskningen har generelt sett vært under kryssild de siste ti
årene, mener Ragnhild Bjørnebekk, medieforsker ved
Politihøgskolen i Oslo, og oppfordrer til debatt. Sælig barne- og
undomsforskningen i Norge er rammet hardt. F.eks. ble mediefagets forankring i
Oslo flyttet fra det samfunnsvitenskapelige fakultet til det
historisk-filosofiske, der barne- og ungdomsforskning er gitt laveste status.
Humaniseringen" er ikke negativ, men har heller ikke medført noen giv
for innholdsanalyser av film og TV for barn og unge. Resultatet er at vi som
arbeider innen feltet opplever at prosjekt som startes, ikke følges opp,
etterprøves og bygges ut av andre. Den kumulative oppbygningen og den
enhetlige forståelsen av begreper har mistet sin basis. Forskerne som
valgte barn og unge som område, arbeider i andre miljøer enn der
medievitenskapen utvikles. Dette skjer til tross for at etterspørselen
etter kunnskap og informasjon er langt større enn på de fleste
andre områder av medieforskningen.
Utradering av metoder og teori som må beherskes for å kunne foreta
kvalitativt gode studier av barn og unge, har vært ødeleggende for
fagets mulighet til videreutvikling og nyrekruttering.
Pionérvirksomhet
Medieforskningspionéren Anita Werners studier av endring i
sosialiseringssituasjon, når fjernsyn introduseres og gradvis får
sin forankring i oppvekstkulturen, bidro til at mange ble engasjert i feltet.
Rapportene deres har et mangfold av teoretiske forankringer, analyser på
overordnet-, innholds- og individnivå.
Til tross for ulikhetene fungerer de som byggesteiner i en kumulativ og
tverrfaglig oppbygning av feltet med sosiologi, psykologi, pedagogikk og
statsvitenskap som kjerneområder. Bortsett fra statsvitenskap, finner vi
på disse områdene primærteorier om barn og unges psykologiske
og sosiale vekst inn i kulturen. Studiene preges av teoretisk innsikt, enhetlig
forståelse av sentrale begrep og godt metodisk håndverk.
Fra slutten av 1980-tallet ble "humanistiske" skudd avfyrt fra fagfelt som
manglet kunnskapsgrunnlag og interessefelt som kunne gi innsikt i levende
menneskers liv og handling, i barn og unges vekst og utvikling.
Samfunnsvitenskapelige analyser utført fra et overordnet
samfunnsperspektiv eller fra medieinnholds "hovedstrømmer" og
publikumsstudier, ble forkastet som positivistisk opptellingsforskning. De
faglige byggesteiner smuldret bort. Rekrutteringen sviktet. Filmanalyser ble
mainstreamforskningens arena.
Analysebasis
Jeg kom inn i mediefaget på 1980-tallet, fra kunst- og formingsfag der
bildeanalyse, kreativitet, visuell tenkning og barn og unges egne kulturelle
uttrykksformer var fagpillarene. Dette ga en basis for analyse av mekanismer
som er i virksomhet mellom fire ulike analysenivåer: Bildehistore og
visuelt landskap - barns konkrete erfaringer i hverdagslivet - konstitusjon,
persepsjon og bevissthetsdanning - og individuelle kreative uttrykk og
atferdsformer.
Analytisk og designmessig har dette siden preget prosjekter jeg ble involvert
i. Som mitt første prosjekt grep jeg fatt i bildemediers bidrag til
barns virkelighetsforståelse. Det besto av analyser av forhold mellom
bildekulturens skildringer av eldre, eldres situasjon i samfunnet og barns
forestillinger om eldre. Avisene og TV glorifiserte eldre, tegneserier
skildret, overraskende nok, eldre mer allsidig. Barn uten eldrekontakt og som
bruker medier mye, hadde forestillinger som samsvarte med dramatiske
framstillinger i mediene og med kulturens myter. Forestillingene om hvordan de
eldre har det og hva de er opptatt av, var langt mer dramatiske enn de faktiske
forhold ga grunnlag for.
Børn og TV-reklame
I Nordisk Ministerråds prosjekt om Børn og TV-reklame var jeg
engasjert i den norske delstudien. Hva slags endringer kommersialisering av
fjernsyn medførte for barn og småbarnsfamilier, ble satt under
lupen.
I Norge kunne fenomenet analyseres gjennom å sammenligne to forholdsvis
like steder, med og uten tilgang til kommersielle kanaler.
Produksjons- og innholdsanalyser av kommersielt og ikke-kommersielt TV ble
foretatt, feltobservasjon av lek og tegneprosesser ble utført, analyser
av tegninger, resepsjonsstudier av TV-reklame og intervju med omsorgspersoner
var en del av opplegget. Særlig foreldre til gutter opplevde økt
kjøpepress og mas fra barna fulgte når kommersielt TV fikk innpass
i barnas stuer. Fjernsynets produksjonsform påvirker hva barna leker med,
lek og tegningers motiv. Prosesser under lek og i tegneaktivitet berøres
lite.
Reklamens funksjon
Resultatene viste at når en ønsker å belyse forhold mellom
TV-reklame og barn, rekker ikke innholds- og resepsjonsanalysene langt nok.
Å forstå reklame satirisk og distansert, å avsløre
bakenforliggende faktorer, sier lite om hvordan reklamen fungerer i barnas og
familienes liv. For å belyse dette må det fokuseres på
aktiviteter i hverdagslivet. Studien bryter derfor med myter i den humanistiske
reklameforskningen. Resepsjonsanalyser belyser bare de ubetydelige og ikke de
avgjørende mekanismer som er i virksomhet mellom TV-reklame og barn.
Forskning om barn og medier har ofte utspring i trekk ved samfunnsutviklingen
og påfølgende debatt. Når nye medier innføres i
kulturen, endres sider ved barn og unges oppvekst. Dette skaper usikkerhet.
Når barns kultur og oppvekst endres i negativ retning, ønsker
samfunnet å oppnå kontroll ved å kartlegge faktorer som
genererer og forsterker det negative.
På åtti- og nittitallet steg voldskriminalitet utøvd av
unge, samtidig som barns kulturelle landskap endret seg ved at
tilgjengeligheten til skildringer av grov vold økte betraktelig. Dette
er bakgrunnen for at jeg de siste årene har ledet et prosjekt om volden
som rettes mot barnets øye. Prosjektet omhandler bl. a. innholdsanalyser
av vold i film og voldsporno på internett, daglange intervjuer,
psykologisk testing og resepsjonsstudier, med unge i risikosonen og vanlige
unge.
Volds- og aggresjonsteorier, bevissthetsdanning, teori om identitetsutvikling
og gruppedynamikk knyttes til teori om medieinnholds samspill med kultur og
mennesker. Resultater tyder på at ulike medier knyttes sammen til
større kulturelle enheter som bidrar i identitetsoppbyggende prosesser
hos unge i risikosonen.
Mediene gir symboler og stil som skaper skarpe grenser mot andre unge.
Symbolene fungerer som hindringer for at andre kommer inn i gruppa, og for
deltakerne til å bryte ut. Marginaliseringen øker. Enkeltpersoner
og grupper kan bruke medieinnhold aktivt til å utvikle et reportoar av
konkrete antisosiale atferdsuttrykk når de ser dette tjenlig for seg.
Mediene skaper ikke aggresjonen deres, men de gir dem modeller som kan gi den
form og retning.
Jeg må nevne det nyopprettede nordiske nettverket for barn- og
ungdomsforskning, BUM (Barn-Unge-Medier) til slutt. Ved hjelp av nordiske
forskningsmidler bygger 25 forskere på en oppsamlet kunnskapsbase og
skaffer seg nye impulser for å komme videre.
Ragnhild Bjørnebekk,
forsker ved Politihøgskolen i Oslo
Gå til toppen av siden
